Om døden

De fleste av oss går rundt med en frykt for døden uten helt å vite det.
Ikke nødvendigvis som en tanke, men som en understrøm. Noe som holder oss igjen, gjør oss forsiktige, får oss til å klamre oss til det kjente.

Si meg hva du elsker, og jeg kan si deg hva du frykter.

Vi prøver å holde fast i det vi er glad i, som om grepet kunne beskytte det.

Men det er som å holde en fugl i hånden: klemmer du for hardt, mister du den. Åpner du hånden, er den levende — selv om den en dag vil fly.

Men kanskje er ikke døden slik vi tror.

Når jeg ser tilbake, er det ikke fysisk død som har skremt meg mest, men tanken på at alt jeg tror jeg er, en dag skulle forsvinne.
Anders, historien, identiteten, minnene, rollene.
Alt det jeg trodde var «meg».

Men det merkelige er dette:
Akkurat i det øyeblikket jeg tillot Anders å «dø» — ikke fysisk, men som et sentrum for hvem jeg var — skjedde det motsatte av frykt.
En lettelse.
En stillhet.
Som om noe inni meg pustet ut for første gang.

For da så jeg:
Jeg har aldri egentlig vært Anders.
Jeg har vært bevisstheten som har sett ham, levd ham, båret ham.
Og bevissthet kan ikke dø.

Det betyr ikke at kroppen ikke skal en dag forsvinne.
Det betyr bare at alt det jeg er, aldri har vært begrenset til kroppen.
Jeg er rommet som alt dette skjer i.
Det levende øyeblikket som ikke har begynnelse eller slutt.

Når jeg forsto dette, begynte jeg også å spørre:
Hva er det som får lov til å stoppe med meg?
Hvilke gamle mønstre, nedarvede greier, frykter og måter å være på - som har gått gjennom generasjoner - får endelig hvile fordi jeg ser dem klart?
Fordi jeg ikke lenger løper fra døden, men heller ikke klamrer meg til livet?

Når jeg dør, ikke vær trist.
Ikke fordi det ikke betyr noe, men fordi det ikke er et brudd.
Det er mer som når en bølge glir tilbake og blir hav igjen.
Du mister ikke bølgen.
Du ser bare havet uten formen den hadde.

Jeg er bevissthet.
Jeg kan ikke dø.
Og hvis jeg er bevissthet, og du også er det — da er det ikke to av oss her.
Da er jeg deg og du er meg, sett fra forskjellige vinkler.
Den samme strømmen.
Det samme rommet.

Jeg deler dette ikke for å forklare døden, men for å avlaste livet.
For når døden ikke lenger holdes som en trussel, blir livet lettere å leve.
Mer ekte.
Mer nakent.
Mer fullt.

Og kanskje, når du en dag kjenner frykten for døden røre seg i deg, kan du legge merke til at det finnes noe bak den - noe som ser.
Noe som ikke er redd.
Noe som allerede er hjemme.

Det er deg.