Avhengig, jeg?

Ikke meg sier du? Sett deg inn på et tomt rom uten noen ting. Ingen mat, ingen bok, telefon eller musikk - ingenting. Hvor lenge holder du ut?

Når vi snakker om avhengighet, tenker folk ofte på alkohol, nikotin og narkotika. Men som oftest handler det ikke om stoffet i det hele tatt. Det handler om flukten. Om det lille avbrekket fra å kjenne det du faktisk kjenner.

Et sted på veien, ofte tidlig i livet, oppstår en slags nødløsning: “Dette er for mye. Dette klarer jeg ikke å føle. Jeg må vekk.”

Og kroppen finner en vei. Et pust av lettelse. Noe som distraherer akkurat lenge nok.

Det starter som beskyttelse. Et smart overlevelestriks.

Men så blir det et mønster. Automatisert. Det går i bakgrunnen, uten at du virkelig velger.

Jeg røykte ikke fordi det jeg vil ødelegge min helse, men fordi noe i meg ikke orket stillheten. Som kinesisk vanntortur, med dråper av ubehagelighet. Noe ubestemmelig i meg kvernet som fikk meg til å tenne sigaretten igjen og igjen.

Så mye skam, energi og tankekraft som kom på toppen. Dømming og fortvilelse. Men sjelden omtanke og omsorg for det i meg som jeg ikke ville kjenne.

Det skiftet når jeg i meditasjon kunne legge merke til ubehaget med en slags distanse. Kunne jeg stå i det? Ikke bare føle på ubehaget - men til og med like det? Det ble en utfordring jeg kunne like.

Etter jeg klarte å slutte, ble mekanikken tydeligere;

Jeg kunne finne på å spise, ikke fordi jeg var sulten, men fordi følelsene som buldret rett under overflaten. Jeg skjønner godt hvordan noen kan bli overvektig. Alt for å slippe å kjenne det presset på innenfra. Det er lett for at ubehaget gjør at jeg finner andre former å dempe det på. Min skjermtid gjorde et hopp.

For avhengighet er ikke bare stoffer.
Det kan være shopping.
Trening.
Mobilen.
Porno eller sex.
Jobbing.
Gambling.
Internet.
Dataspill.
Makt.
Bekreftelse eller komplimenter.
Suksess.
Samlivsmønstre.
Sladder og dømming.
Konflikter.
Selvhjelp.
Tvangstanker og evige tankestrømmer.

Det er motstanden mot det som er. En frykt for tomhet.
Motstanden mot følelsen.
Motstanden mot øyeblikket.

Når vi er avhengig holder vi på på til det verker og følelsen av skyld kommer krypende.

Etter Netflix en hel kveld, og ryggen har stivnet og skyldfølelsen over å kastet vekk så mange timer slår inn. Jeg er overmett etter å spist for mye. Overmett på overflaten, men under ligger en tomhet.

Og samtidig — selv om min avhengighet skader meg på ett eller flere plan gir det mening.

Hver gang jeg velger den kortsigtige lettelsen fremfor den langsiktige fysiske eller psykiske helsen, er det en grunn. For vi gjør alle det vi tror tjener oss. Det tjente meg mer å bli kvitt ubehaget i nået enn å ta vare på min fremtidige helse. Irrasjonelt kanskje, men sånn er det.

I stedet for å spørre hvorfor du er avhengig, er det mer ærlig å spørre hva som faktisk gjør vondt. Avhengigheten gir ikke mening hvis du bare ser på handlingen. Den gir mening når du ser smerten den forsøker å dempe.

Enhver form for avhengighet – enten det handler om rus, mat, scrolling, shopping eller relasjoner – er i bunn og grunn et forsøk på å finne lindring. Det er noe inni deg som roper, og avhengigheten blir måten du prøver å få det ropet til å stilne, i hvert fall for en liten stund.

Det uunngåelige med hedonisme og materialisme er at tomheten inni deg ikke kan fylles med mer “doing”, eller med flere ting og aktiviteter - uansett hvor mye du prøver.

Å akseptere og bli ett med eksistensens tomhet og stillhet er sentral i alle spirituelle tradisjoner av en grunn.

Avhengighet som kommer av motstanden mot å føle er en slags emosjonell umodenhet. Men det kan utvikles og heales.

Så hvordan heles det?

Ikke ved å kjempe mot avhengigheten.
Ikke ved å presse deg selv.
Ikke ved å gjøre deg selv feil eller dårlig.

Men ved å stoppe akkurat lenge nok til å kjenne hva som faktisk skjer inni deg.

Å sitte med det.
Navngi det: “Sorg. Stramhet. Frykt. Tomhet. Ensomhet.”
La det få være der som det er, uten å dømme det, uten å løpe.

Følelsen brenner. Men den brenner rent. Den slipper taket når du ikke lenger prøver å dytte den bort.

Det er ikke en prestasjon. Det er ikke en teknikk. Det er en enkel, kjærlig vending innover. En ærlighet. Et øyeblikks villighet til å være her med deg selv.

Jeg har opplevd det selv; når du ikke lenger flykter fra det som er, faller behovet for flukt stille bort.

Har jeg mestret all avhengighet? Overhodet ikke. Men for meg er det blitt tydeligere at det er slik healing skjer - ikke ved å bli bedre, men ved å bli nærmere.

Vi er alle avhengige. Spørsmålet er mer; til hvilken substans eller aktivitet? Og i hvilket omfang?