Er du ikke god nok?

Vi er mange som bærer et indre barn som en gang fikk høre, direkte eller indirekte, at vi ikke var gode nok.

Når voksne hevet stemmen, eller ble skuffet, var det lett å tolke det som en avsløring: “Dette er hva de egentlig mener om meg.”
Og så legger det seg et sted i kroppen. Som en grunnstemning: at verdien må fortjenes. At man egentlig ikke betyr noe.
Det er tungt. Det skal ikke bagatelliseres. Og hvis det er sant for deg akkurat nå, så ser jeg det.

Men det som gjør vondt, er ikke sannheten om hvem du er. Det er blikket som, i dette øyeblikket, ser på deg selv som uten verdi.
Det blikket trenger ikke kastes bort. Det fortjener ømhet, som et barn som har misforstått noe viktig.

Men du er ikke den konklusjonen.

Det faktum at livet puster i deg er allerede et tegn på at du er en uerstattelig del av helheten. Ikke som en klisjé, men helt konkret:
uten deg ville verden vært en annen.
Universet ville vært mindre enn det er.

Og samtidig, midt i opplevelsen av å være verdiløs, finnes det noe i deg som aldri har hatt den tanken.
På samme måte som hjertet slår uten å spørre om det er bra nok, finnes det en stillhet i deg som bare er.
Den må ikke forbedres. Den må ikke kvalifisere seg. Den er hel allerede.

Når du sier «jeg er verdiløs», er det et blikk som sier det om deg. Men du er ikke blikket.
Du er den som ser.
Og den som ser kan aldri bli redusert til en tanke som dukker opp.

Dette fjerner ikke smerten. Men kanskje kan det minne deg på noe:
Selv følelsen av å være uten verdi har sin plass i deg. Den får også være der.
Og likevel - midt i alt - er du en del av dette øyeblikket på en måte ingen andre kan være.
Helheten er ikke hel uten akkurat deg.

Du trenger ikke tro at du har verdi.
Du kan la det spørsmålet hvile.

Det er nok å se at du er.

Taoistene sier at elven ikke spør om den er god nok. Den renner bare.
Slik er du også.
Om du kaller deg verdiløs eller verdifull, endrer det ikke livets strøm.
Du er allerede denne strømmen.

Så når følelsen av verdiløshet dukker opp, kan du møte den med mildhet.
La den være der, men du trenger ikke tro på den.
For selv følelsen er en del av deg - og likevel er du større enn den.

Du trenger ikke bli mer.
Du trenger ikke fikses.
Du er allerede hel.