Hvorfor ødelegger vi naturen?

Min tese er at det er fordi vi tror vi er separate fra naturen.

Denne ideen er ikke tilfeldig. Den springer ut av en virkelighet der naturen ble sett som noe som måtte overvinnes - først for å overleve, senere for å kontrollere. Overlevelse gled gradvis over i akkumulering. Nødvendighet ble til vane. Vane ble til grådighet. Til slutt sto vi igjen med en bunnløs jakt på rikdom uten egentlig verdi.

Foto: Feber Film

Når naturen reduseres til en ressurs, reduserer vi samtidig oss selv. For dette skillet mellom oss og naturen er en illusjon. Når vi skader naturen, skader vi oss selv - ikke metaforisk, men konkret. Kroppene våre er bygget av de samme elementene. Pusten vår er et samarbeid med skogene. Vannet i oss er gammelt hav. Vi er ikke gjester på denne planeten. Vi er et uttrykk for den.

Vi kom ikke inn i denne verden. Vi kom ut av den.

Likevel lever vi som om vi står utenfor. Som om vi observerer livet fra distanse, som eiere eller forvaltere, ikke som deltagere. Denne holdningen gjør ødeleggelse mulig, ja til og med rasjonell. For det er lettere å utnytte noe man ikke opplever seg selv som del av.

Men noe annet skjer når vi kommer i dypere kontakt med naturen. Stillheten endrer kvalitet. Kroppen husker noe sinnet har glemt. Vi finner ikke bare ro - vi finner vårt opphav. Et rom av tilhørighet som ikke trenger forklaring eller begrunnelse.

Der, i denne kontakten, blir det tydelig at forbindelsen er skadet. Ikke bare økologisk, men eksistensielt. Det er ikke naturen alene som må heles. Det er vårt forhold til den. Vår identitet. Vår måte å forstå oss selv på.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi kan redde naturen.

Spørsmålet er hvem vi tror vi er.

Så lenge vi fortsetter å definere oss som separate, vil løsningene våre være overfladiske. Teknologiske justeringer kan dempe symptomer, men de helbreder ikke årsaken. Først når vi erkjenner - ikke intellektuelt, men erfart - at vi er natur, oppstår en annen etikk. En annen måte å handle på. Ikke basert på frykt eller plikt, men på selvinnsikt.

Å ta vare på naturen blir da ikke et moralsk prosjekt.

Det blir omsorg for oss selv.