Hvorfor er ikke høyere bevissthet samfunnets mål?

Tenk om alt vi strever med som krig, klima, psykiske lidelser, meningsløshet, ensomhet - i bunn og grunn springer ut fra én og samme mangel: bevissthet?

Ikke kun intelligens. Ikke kun utdanning. Men en dypere forståelse av oss selv, våre følelser, våre motivasjoner – og hvordan vi henger sammen med alt levende.

For hva skjer når mennesker mister forbindelsen til seg selv?
Når tanker, følelser og handlinger styres av frykt, av ego, av behovet for å kontrollere eller vinne?

Da skapes splittelse. Da skapes konflikt og krig - inni oss og deretter utenfor oss. Da mister vi naturens språk og begynner å se jorden som et objekt – ikke som vårt hjem.

Alle gjør sitt beste innenfor sine ytre og indre begrensninger.

Alle velger, på et eller annet nivå, det de tror vil tjene dem best.

Gjennom oppveksten blir vi programmert til å tro på hva samfunnet verdsetter - ideer, verdier, lengsler og frykter programmert inn gjennom kultur, religion, politikk og reklame.

Vi handler ikke som frie vesener, men som produkter av et kollektivt narrativ som sjelden stiller spørsmål ved seg selv.

Samfunnet vårt er som en hage. Vi forsøker å fjerne ugresset — krig, hat, sykdom, miljøødeleggelse - men vi glemmer å pleie jorden de vokser i. Problemet ligger ikke i plantene, men i jorden.

Bevissthet er denne jorden. Når den er næringsrik, våken og levende, vokser alt vakkert. Når den er utarmet av frykt, grådighet og ignoranse, spirer lidelse.

Hver av oss er som et bål. Når vi er ubevisste, kveler vi flammen med røyk av tanker, frykt og kontroll.

Når vi blir mer bevisste, blåser vi bort røyken, og ilden brenner klart – den var der hele tiden, men skjult bak vårt eget sinn.

Hele menneskeheten er som bølger på et hav. Uten bevissthet tror hver bølge den er adskilt fra de andre - og kjemper for å bli høyest.

Men når vi våkner, ser vi at vi alltid har vært havet selv. Da forsvinner frykten, og kjærligheten flyter fritt.

Men kjærligheten er ikke alltid perfekt, ikke alltid modig - men den ligger der, i alle mennesker. Noen ganger begrenset av smerte, traumer og selvbeskyttelse, men alltid til stede. Noen ganger begrenset. Noen ganger ubegrenset.

Når vi våkner til denne sannheten, vokser bevisstheten.
Vi ser at våre “fiender” egentlig bare er mennesker med ubevisste sår.

Vi ser at naturen ikke er noe vi skal “redde”, men noe vi må gjenforenes med. Vi ser at livet ikke handler om å vinne, men å forstå.

Tenk etter, hvilket problem, i samfunnet eller i ditt liv, vil ikke kunne være løst med mer bevissthet?

Så hvorfor har vi ikke et samfunn som prioriterer det?

Hvorfor er ikke skolens og politikkens høyeste mål å fremme bevissthet, medfølelse og selvinnsikt?

Hvorfor lærer vi ikke barn å lytte til seg selv - ikke bare til fakta, men til stillhet?

Et samfunn som virkelig ønsket fred, bærekraft og mening, ville begynne der. Ikke med lover og straff, men med forståelse. Ikke med flere krav, men med mer nærvær.

For høyere bevissthet løser ikke bare problemer - den oppløser selve illusjonen av separasjon som skaper dem.