Distraksjonens Illusjon

Vi lever i en tid der alt kjemper om oppmerksomheten vår.
Skjermer, nyheter, varsler, algoritmer — et evig hav av impulser som trekker oss bort fra det eneste stedet livet faktisk skjer: her, nå, i kroppen.

Vi er blitt så vant til å være distrahert at vi ikke engang vet at vi er det.
Vi tror vi er våkne fordi vi er «oppdaterte», men vi er fanget i et kollektivt hypnoseshow.
Tankene spinner, fingrene scroller, og nervene brenner – mens sjelen hvisker stille:
«Jeg er her. Ser du meg?»

Dette er ikke tilfeldig.
Det finnes enorme krefter og økonomiske interesser som tjener på vår frakobling.
Et menneske som er tilstede i seg selv, som kjenner sin kropp og sine følelser, er vanskelig å kontrollere.
Men et menneske som er urolig, distrahert og konstant søkende etter ytre stimuli – det er lett å selge til.
Så vi mates med akkurat nok dopamin til å holde oss fanget.
Ikke lykkelige, bare distrahert.

Men alt dette kan snus, i det øyeblikket du vender blikket innover igjen.
For bak all støyen finnes en stille intelligens – din egen, levende bevissthet.
Når du lukker øynene, kjenner pusten, merker kroppen, og tillater følelsene å være som de er, begynner du å huske.
Du begynner å kjenne jorden under deg, hjertet i deg, rytmen av liv som aldri egentlig forlot deg.

Det handler ikke om å flykte fra verden, men å våkne i den.
Å være midt i kaoset og likevel kjenne stillheten under.
Å se skjermen, reklamen, nyhetsstrømmen – og vite:
Dette prøver å trekke meg bort, men jeg velger å bli.

Hver gang du vender tilbake til kroppen, vender du hjem.
Hver gang du tillater følelsen å strømme uten å skyve den bort, åpner du døren litt mer.
Og til slutt innser du at hjem aldri var et sted du kunne finne der ute.
Det var alltid i deg – bak tanken, bak distraksjonen, bak lengselen etter noe mer.

Hjem er nærvær.
Og nærvær er frihet.